Med stadskonduktør Hofstad paa jakt efter antikviteter paa Kraakerøy. Alfred Jensen og han kryper omkring paa gamle støvede lofter – Svenske kanonkuler og danske geografier.
For nogen tid siden var vor flittige og skattede medarbeider Alfred Jensen, Ødegaarden paa ytre Kraakerøy saa uheldig at nevne noget i et opsett her i bladet om, at han hadde en gammel stue og noget skrammel oppe paa loftet, som muligens var av antikvarisk interesse. Han interesserer sig nemlig ikke bare for gamle sjømandshistorier fra seilskibstiden, men ogsaa for slektshistorie og bygdetradisjoner, ja, man kan vei trygt si, at intet menneskelig er ham fremmed …
Som sagt, han nevnte noget om det der, og mere skulde der ikke til før fortidsmindesmerkesforeningens representant i Fr.stad, hr. stadskonduktør Peter Hofstad, var fyr og flamme. Kanske der var noget at erhverve for Østfold museum! Og igaar drog vi to mand høi utover med rutebilen for at se nærmere paa sakene. Jensen er imidlertid en lur maler og hadde intet nevnt om, at hans hustru samme dag kunde feire en eller anden fødselsdag, og vi ramlet saaledes mitt op i et større fødselsdagsselskap og holdt paa ikke at faa se nogen ting formedelst all den deilige maten som fruen og hendes døtre bar paa oss.
Men noget fikk vi da gjort. Jeg for min del interesserer mig noksaa litet for det som lukter av elde og forstaar mig enda mindre paa det, naar undtas gamle bøker, som har vært min orm siden guttedagene. Jeg hadde engang en betydelig samling gamle religiøse bøker — bibler, huspostiller, bønne og salmebøker, ”Bedende Kiæder” osv. som min bestemor hadde arvet efter sin bror, som var en av de mere fremskutte haugianere paa Lenglostranden (Stranda) paa Snødmør, men de gikk desverre alle sammen tapt ved Aalesundsbranden i 1904.
Imidlertid hadde de vakt min rent faglige interesse, og nu traff det sig slik, at Jensen bl. a. ogsaa var i besiddelse av en slik gammel bok. Dens alder er ikke saa imponerende, den skriver sig nemlig fra siste halvdel av 1700-tallet, men dens art gjør den interessant. Det er nemlig en geografi —en stor fyldig saadan utgitt i Danmark, dengang vi laa i lydrikeforhold til dette land. Den er trykt med gammelgotisk snirklede bokstaver og svære initialer og er som geografi betraktet — etter, den tide forhold – vistnok meget uttførlig.
Det interesser en at se, at danskerne dengang, tross vor lydrike stilling, ikke finder grund til at tvile paa at Island, Grønland og Færøiene er norske besiddelser. De nevnes som norske land i forbindelse med omtalen av Norge, og aldeles ikke i forbindelse med Danmark. Det gjør nesten godt at lese det!
Som tidligere nevnt omhandles ogsaa det fortiden meget aktuelle Trondhjemsnavn. Der tales om et Nidaros ”nu som bekjendt” har faatt sitt gamle navn Trondhjem tilbake. Det ser ut, som om Trondhjemnavnet har adskillig berettigelse allikevel. Men der nevnes ogsaa en anden navne formel, som helt synes at være glemt, nemlig det folkelige Trandhiem (med a, altsaa), der er en fordanskning av det norske Trondheim. Dette minder mig om, at gamle folk paa Søndmør i mine guttedage sa Trandem (—em—heim).
Der var ikke faa fra Søndmør som for til Trondhjem paa fiske eller i handelsøiemed og disse gikk under betegnelsen Trandemsfarere. Se, her er da endelig noget nytt i navnestriden, og jeg skjenker med glede mitt forslag til den som vil ta det op i stortinget. Altsaa: hverken Nidaros, Trondhjem eller Trondheim, men kort og godt — Trandem! Saa er iallfall det spørsmaal løst.
Foto fra Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993.
Som man ser, er det nyttig at beskjeftige sig med historie, bare man ikke er professor, for det er da de dummeste mennesker i verden. De vet ingenting. Vi besaa ogsaa ”gamlestua” som Jensen er føtt i og som beviselig har tilhørt slekten i 300 aar. Den bestaar nu av stue og kjøkken og benyttes som et slags ”finere bryggerhus”. Det er ogsaa stelt paa utvending i tidernes løp, men indvendig kan man se, at man har et meget gammelt byggverk for sig.
Ved all indre paneling viser det sig nemlig at materiellet er mer end dobbelt saa bredt, som noget panelingsbord fra vor tid. Dessverre er de gamle blyindfattede vinduer borttatt og erstattet av mer moderne vindusfag, men alderen er allikevel ikke til at ta feil av. Jensen antar et det er den eldste stuebygning paa øen. Men der er en i Trolldalen, som er omtrent like gammel. De to er de eneste representanter fra den tid. Antagelig er ”gamlestua” adskillig over 300 aar, men det første sikre ”skjøte” paa huset er av den alder.
Saa man kan ikke med sikkerhet gaa ut fra at den er eldre. Hofstad fandt forresten snart ut, at det var egte gammel østfoldsk bebyggelse. Ved at undersøke panelet nøiere viste det sig, at der har været dører ut mot øst saavel fra stuen som kjøkkenet. Dette forteller, at hele østveggen i sin tid har været optatt av en indbygget svalgang, som skikk og bruk var i eldre tider. Av det gamle indbo er der svært litet igjen.
Der findes et gammelt slagur i hvis indre der er en underlig blanding av messinghjul og — trehjul, men ellers er det bra mange aar siden den gjorde nytte for sig som tids maaler. Selve klokkekassen er av yngre dato og forarbeidet av Jensens bestefar, som forresten hadde sitt snekkerverksted og desuten opdrog 7 barn i denne vesle stuen. Der har i tidernes i løp utgaatt mange mennesker fra dette huset og slekten er nu spredt over hele landet.
Men nu var det loftet. Der er virkelig etslags loft ovenpaa, men det er sørgelig lavt og fra trappeopgangen gaas der et riktig naaleøie indover til det egentlige loft. Jensen og Hofstad la sig paa maven og krøp, men jeg maatte pent la være. Riktignok heter det, at en kamel kan gaa gjennem et naaleøie, men det man være betydelig magrere eksemplarer av arten end udertegnede. Det var en gammel kiste, de skulde se paa. Og jeg kunde høre dem romstere og prate og vurdere lenge deroppe i mørket.
Jeg begyndte at fryse og tok mig en skitur. Men endelig kom de da ned og var sandt at si noksaa faaret i ansiktet. At kisten var eldgammel, derom kunde ikke herske tvil, men hvor gammel — nei, det kunde ingen av dem greie. Hadde der nogen , gang staatt malet det tradisjonelle ”Anno Domini” paa kisten, var iallfald malingen slitt av.
Det kunde ogsaa være, at indskriften hadde bestaatt av ”nudder” — endel systematiske smaahulI træet tydet paa det — men leselig var det ikke. Aanei, de gamle kraakerøyværinger staar nok adskillig tilbake for Tut-Ank-Amen naar det gjelder at overlevere etterslekten besked om sitt liv og sine forhold.
Denne kisten er iallfald foreløbig et stort spørsmaalstegn. Efter at vi yderligere hadde studert en gammel kanonkule, som svenskerne ved en eller anden anledning hadde efterlatt sig paa øen — stor som et barnehode – var egentlig vor historiske misjon endt, og vi benyttet nu anledningen til at se litt paa Jensens vakre eiendom.
Det idylliske og lune lille dalstrøk, hvor ødegaardene ligger er nu dekket av sne og trærne staar nakne og bladløse, men om sommeren man her være uendelig vakkert. Bøen ligger fri og veldyrket men paa begge sider er dalen rikt flankert av løvskog og bak den igjen — opefter aasene — staar naaletrærne tunge og mørke. Langt nede i et skar aapner sig en blid utsikt mot østerelven. Et riktig ønskested at bo paa. Jensen eier nogen maal veldyrket mark, saa han før to kyr. Om sommeren har disse rikelig havnegang oppe i skogen.
Omkring den store, vakre hvitmalte stuebygning med ark og vakker reisning strekker sig en stor og velstelt indhegnet hage, hvor der kan dyrkes adskillig frukt. Det er et departement som fru Jensen steller med. For naar Jensen ikke er beskjeftiget med sin gjerning som bygmester sitter han fast muret til skrivebordet og bøkerne, sier hun. Og da er han ikke til at flytte.
Lærer Eldal, som er Jensens svigersønn, kommer nu ogsaa til og over kaffen og all den deilige fødselsdagskaken blir vi sittende en totre timer og prate og fortelle historier. Det blir helst om sjøen. Verten drar som sedvanlig paa langfart med gamle, stolte seilskuter, mens vi andre bare har smaa oplevelser og sjøsyketokter med rutebaater paa kysten at bidra med, men tiden gaar, og da det nærmer sig tiden for rutebilens ankomst til Lunde er det bare saavidt vi kan rive oss løs.
Men en ting vet jeg: Jonsen slipper ikke fri med dette besøk alene — naar vaaren og sommeren kommer, vil jeg nu og da liste mig derut og velte mig i gresset og nyte den sindets jubel, som bare vakker løvskog kan skape. Og saa vil jeg ikke bry mig det ringeste om gamle kister og støvede bøker.
Smaalenenes Social-Demokrat 2. desember 1930. Skrevet av redaktør Petter Moe-Johansen.